Det er fort gjort å bli sliten og umotivert etter timer med endeløs vandring på jakt, uten å se snurten av fugl. Allikevel er det viktig å alltid være på hugget, selv om øynene helst vil hvile på jaktstøvlene. Du vet aldri hva som skjuler seg bak neste busk, eller hva som kan komme flyvende over deg i tretoppene. Jeg ble sliten og umotivert. Det kostet meg desverre en flaske whisky.
Én av mine beste venner og jaktkompis, Sverre Haugen, er den jeg ser mest opp til når det kommer til jakt og fiske. Jeg har nevnt ham i tidligere innlegg – «han som alltid får mest og størst», enten det er fisk eller fugl. Under helgas skogsfugljakt inngikk vi et veddemål: Den som skyter den største tiuren får en flaske whisky av den andre. Jeg angrer litt nå.
Sverre har den evnen at han aldri gir seg. Dette er superheltevnen hans. Han er først ute av døra om morgenen og kommer sist hjem på kvelden. Han er den som «bare» skal sjekke den lille toppen, eller gå 20 meter til siden for å få med seg en spennende myr. Sånt lønner seg, men nok skryt av mannen som frarøvet meg en flaske whisky!
Vi hadde gått noen timer uten å se fugl. Oban markerte et par ganger, men ingenting å se. Terrenget var kjedelig og langt fra optimalt. Enten var det for tett skog uten skuddsjanser, eller så var det store åpne områder hvor fuglen kunne se oss på lang avstand. Hadde vi ikke hatt sjokolade i sekken ville motivasjonen sunket som en stein.
Så hørte vi det! To kjappe skudd noen hundre meter foran oss, så to nye skudd. Jeg stod godt planten i tett skog mens Sverre stod i mer åpent terreng. Jeg ble nødt til å komme meg ut av tetta for å se hva som kunne komme mot oss. Febrilsk bakser jeg meg gjennom trærne, og noen sekundere senere kommer det et flak av en tiur glidende over oss. Jeg skimtet den såvidt gjennom tretoppene da sola fikk tiurkroppen til å glitre mot den blå himmelen.
Etter å ha avfyrt et skudd som tydelig bommet, mister jeg balansen og går på trynet i bakken. Ja, jeg vet. To kjappe skudd fra Sverre og jeg ser tiuren snurre 360 grader i luften og faller i bakken. Med adrenalin til tusen og pipestemme klarte jeg å skrike, «Aport! Oban, aport!». Så tenkte jeg på den whiskyflasken jeg ble nødt til å kjøpe…
Det er vel ingen moral i denne jakthistorien. Kun et tips om at du alltid må se opp etter å ha hørt skudd i terrenget. Du vet aldri om skremt fugl flyr din vei. Jo, en annen ting! De gamle er alltid eldst, og jeg håper inderlig at Sverre deler et glass eller to med meg…
Skitt jakt!
Planer for årets jakt?